"This is the moral challenge of our generation. Not only are the eyes of the world upon us. More important, succeeding generations depend on us. We cannot rob our children of their future."

Ban Ki-Moon, FNs Generalsekretær.

Hvorfor så store kutt?

Det politiske fokuset, og mye av den politiske debatten handler fremdeles om langsiktige mål for utslippskutt. Gjerne knyttet opp mot hvor man ønsker å være så langt frem som i 2050. Det er mindre fokus på om kuttene skal tas tidlig eller sent i perioden, eller hva slags kurve kuttene skal følge.

Dette gjør det vanskelig å avgjøre hvor ambisiøs klimapolitikken virkelig er, og umulig å si om man virkelig forsøker å gjøre alvor av ambisjonene om å unngå klimaendringer på mer enn to grader over førindustriell temperatur.

Siden klimagassene har lang nedbrytningstid (CO2 har en nedbrytningstid på 100 år i atmosfæren) er den totale mengden utslipp i perioden man diskuterer, avgjørende for hvilket nivå av CO2e (CO2-ekvivalenter) man vil lykkes å stabilisere på, og således hvor omfattende klimaendringer man vil oppleve.

Nicholas Stern, og mange politiske beslutningstakere opererer med 550 ppm CO2e som referansetall når de redegjør for hva slags politiske grep som er nødvendige.

I følge Meinshausens analyse av globale klimamodeller fra 2006 vil en stabilisering av klimagasskonsentrasjonen i atmosfæren på 550 ppm CO2e medføre en 82% sjanse for å oppleve klimaendringer på mer enn 2 grader celsius. Det betydelig mer krevende målet om å stabilisere nivået på 450 ppm CO2e gir bare 46% sjanse for å lykkes å ikke overskride 2 graders målet.

Skal man derimot ha en 93% sjanse for å ikke overskride 2 graders-grensen må konsentrasjonene stabiliseres på, eller under, 350 ppm CO2e, hvilket vil si under det nivået der vi i dag befinner oss.

FNs klimapanels fjerde rapport peker på at det kan være enda vanskeligere enn Meinshausen antyder. Både fordi "beste estimatet" for klimasensitivitet har blitt hevet fra 2,5 grader, i 1996-rapporten, til 3 grader, og fordi man nå har begynt å inkludere selvforsterkende klimamekanismer i rapporten.

Dette medfører at den mulige menneskelige andelen av utslipp ved de respektive stabiliseringsnivåene blir tilsvarende mindre.

Med andre ord: menneskelig aktivitet utløser endringer i klimasystemene, som igjen setter i gang prosesser som forsterker disse endringene, i en stadig voksende "ond sirkel". Når polkalottene smelter, absorberer jorda mer varme og lys, fordi den hvite snøen ikke lenger reflekterer strålingen fra solen tilbake ut i verdensrommet. Når permafrosten på den sibirske tundra begynner å smelte, slippes metan ut i atmosfæren, som igjen kan påvirke havtemperaturen slik at metanhydrater på havbunnen frigjøres. Den samlede effekten av disse og andre kjedemekanismer, vil bli katastrofalt for livet på jord som vi har lært det å kjenne.

Den eneste rimelige og rasjonelle tilnærming til varskuene fra en samlet vitenskapsstand, er at hvert enkelt land følger "føre var"-prinsippet i FNs klimakonvensjon, og iverksetter umiddelbare og ambisiøse tiltak for utslippsreduksjoner, innenfor egne nasjonale grenser.