Uke 33 – 2010
Ukens talsperson er Erlend Efskind. Han er 42 år og utdannet jurist. Erlend arbeidet som forretningsadvokat i fem år i advokatfirmaet Grette DA, og etter dette ett år som rådgiver i seksjonen for avfall i Miljøverndepartementet. De siste tre årene har han vært forfatter på heltid, og debuterte i 2009 med romanen «Der jorden henger i en snor,» som handler om grådighetskulturen i advokatbransjen. Erlend har også vært aktiv i juristgruppa i Amnesty.
Når gikk det opp for deg at du måtte engasjere deg i klimasaken?
Gradvis, en frustrasjon over at folk fornekter det som skjer med miljøet eller at de ikke bryr seg, er opptatt av sin egen lille verden, i den store sammenheng helt uviktige ting, slik som å pusse opp kjøkken og bad. Nordmenn har gått fra å være en flokk med hardt arbeidende bønder til å bli et overvektig og dovent folkeslag av arrogante materialister. Enda så drømmer vi om den store Lotto-gevinsten, syklig nok. Alle disse blodpengene; overskuddet av mange års oljevirksomhet fører ikke til annet enn frustrasjon om hva pengene skal brukes til. Verdiskapning, du lissom – vi lever alle som grever, de fleste av oss. Og der ligger også problemet – ressursene må disponeres med klokskap, og i hvert fall ikke brukes på meningsløs luksus eller bruk og kast.
Hvorfor ville du være talsperson for Norsk klimanettverk?
Fordi Norsk klimanettverk står for noe jeg tror på – at verden kan endres, og menneskene i den. Norsk klimanettverk har etter min mening det som skal til: de er en sammensatt gjeng med alminnelige mennesker som bryr seg, og ikke en bøling med ytterliggående drømmere, sånne med merkelig oppførsel og snåle klesplagg som man gjennom årenes løp er blitt vant til å se, og som taler den smale sak. Norsk klimanettverk har troverdighet gjennom menneskene som engasjerer seg, og det er et godt utgangspunkt for å nå ut med budskapet – for at et bredt lag i befolkningen skal kunne identifisere seg og handle.
Hvilke ting gjør du i hverdagen for et bedre klima?
Jeg prøver hele tiden og være bevisst eget forbruk, både når det gjelder mat, transport og bruk av strøm, og ikke minst gjenbruk – det å kjøpe økologisk eller lokale produserte varer gir ikke bare en miljø- og helsegevinst. Her for leden var jeg innom en barnebutikk («Rakkerungene,» tror jeg den het) hvor de hadde gode gammeldagse leketøy av tre, robuste, slitesterke og miljøvennlige. I tillegg til å være reneste kunnstverkene, noe å stille ut etter at lillegutten har vokst fra dem.
Hva er du mest redd for å miste?
Som de fleste foreldre må vel svaret være barna. Og der ligger også noe av håpet – at folk ikke bare tenker på seg selv, men også på fremtidige generasjoner, herunder sine barns fremtid.
Hvem er din største klimahelt?
Den som tør å stå frem, selv om han har noe å tape på det, kanskje alt. Han vil finne ut at det slettes ikke er så ille, og at det absolutt er verdt det.
Du får 10 prosent av oljefondet til disposisjon. Hva bruker du det til?
Folkeopplysningsarbeid, helt klart. Organisasjoner, kunstnere, intellektuelle, uredde politikere osv, som har en kritisk tilnærming til hele den vestlige mentaliteten, som tør å stå frem overfor det vanvittige overforbruk vi representerer. Vi må slutte å tro at vi er verdensmestre når virkeligheten er at vi er på vei utfor stupet. Vi må begynne å se oss selv utenfra, hvor vi egentlig befinner oss – det vil garantert åpne øynene til mange. Folk må begynne å innse at ingen ytre farer truer, bortsett fra dem vi skaper selv.
Knus en klimamyte!
At miljøvennlig teknologi alene kan løse klimakrisen, og at vi i mellomtiden kan fortsette som om ingenting har skjedd, bl a med å pumpe olje opp av grunnen. Og at vi kan kjøpe oss fri fra det hele, med surt opptjente oljepenger. Den sosialøkonomiske tankegangen er drepen, og uheldigvis har vi en statsminister som er oppflasket og tror blindt på denne. Norge og verden hadde definitivt fortjent noe langt, langt bedre enn ham! Jeg stemte selv på Arbeiderpartien ved forrige valg, men aldri mer igjen – Stoltenberg er tidenes skuffelse.
Hvordan tror du verden er om ti år?
Verre, dessverre: isen vil fortsette å smelte, tørken bre seg, mennesker tørste og sulte, kriger og terrorisme eskaler, arter utryddes, og alt på grunn av et fortsatt økende forbruk og et forkrøplet samfunnssystem bygget på fri og hensynsløs konkurranse. Men jeg er optimist, jeg har troen på at vi kan gjøre noe, og at det aldri er for sent. Det ligger mye godt i mennesket, i vår evne til å vise omsorg, og ikke minst i vår intellektuelle kapasitet.
Hva eller hvem utgjør den største trusselen for klimaet i dag?
Menneskeheten, helt opplagt. Eller mer presist – hele det kapitalistiske systemet, med økt forbruk som mål og penger og suksess som den dominerende målestokk. Likevel har jeg troen på at mennesket skal kunne våkne før det er for sent. De reiste seg under den franske revolusjon, den gang under parolen: «Frihet, likhet og brorskap». Kanskje vil det samme skje igjen, når man innser at vi har det langt bedre som en del av naturen, og ikke som dens herskere. Slik vi føler slektskap til hverandre, bør også naturen ta del, som en likeverdig part – vi er alle en del av det samme kretsløp, totalt avhengig av hverandre. I tillegg har vi denne eldgamle klisjeen om at rikdom ikke er lykke, heller en tvangstrøye, og kanskje er det på tide at folk begynner å forstå akkurat det.
Har du et spørsmål til Jens Stoltenberg?
Ja! Sover du egentlig godt om natten, Jens …?
Legg igjen en kommentar