Har Stoltenberg fått deg til å miste troen på siviløkonomer? Frode Fanebust gjenreiser fagets verdighet. Møt ham og andre i morgen kl 15.30 i KlimaOppmøte-debatt om Statoil og tjæresand. Klimaforsker James Hansen stiller på videolink fra USA, og Statoil stiller til åpen debatt om spørsmålet for første gang.
I går skrev jeg om landet vårt som en atmosfærisk stormakt som er i den heldige situasjonen at vi kan yte et stort bidrag mot klimakrisen ved å la være å gjøre noe. Mer spesifikt ved å la være å åpne nordområdene våre for utvinning av olje og gass, la være å eksportere kull fra Svalbard, og la være å involvere vårt statseide oljeselskap i tjæresand. Det er selvsagt ikke alt vi kan gjøre, og heller ikke alt vi behøver gjøre. Men det vil være en meget god start.
I en undersøkelse som ble gjengitt i Finansavisen denne uken, er det Statoil de fleste nevner som Norges mest bærekraftige selskap. På ramme alvor! Dette viser at uttrykket bærekraft nå ikke bare er kidnappet av oss blårusser, men også torturert og maltraktert til det ugjenkjennelige. Bærekraft er knyttet til fornybarhet og fornuftig måtehold; et generasjonsregnskap hvor vi i dag ikke stjeler fra våre barn og barnebarn. (Noen sier riktignok «låne» i stedet for stjele, men jeg har aldri sett noen tilbakebetalingsavtale, og det som er forbrukt, kan man ikke arve.) Statoils oppgave er å pumpe opp og selge mest mulig av ikke-fornybare ressurser, og de har satt seg fore å gjøre det så raskt som mulig. Det finnes ikke det minste snev av mulighet for at deres virksomhet kan fortjene betegnelsen bærekraftig. Men tross at selve begrepet har norsk opprinnelse, kan mange så lite om det at man lar Statoil vinne en konkurranse hvor de ikke en gang er kvalifisert til å delta.
Jeg tror forvirringen skyldes oljefondet. For vi har da ikke brukt alle oljepengene, vi har investert en stor andel av dem i utenlandske aksjer og obligasjoner? Det er riktig. Men det er fortsatt hakkende galt å forveksle økologisk bærekraft med finansiell sparing. Du kan ikke spise Exxonaksjer eller Repsolobligasjoner. Heller ikke bygge, fyre eller gjødsle med dem. I vår tidsalder har de faktisk ingen fysikk overhodet; de eksisterer kun som digitale konsepter. Langt på vei har det gått samme vei med penger, hvor verdien av gullmyntens vekt nå er erstattet av den kollektive troen på pengenes bytteverdi.
Oljefondet er et godt eksempel på fornuftig sparing, ikke på bærekraft. Men det er i dag verdens tredje største investor, noe som gir enorme muligheter. Ikke minst gir det anledning til å investere i en fornybar fremtid – og til å definere ut selskaper som har fremtiden bak seg. Det er ikke sløsing, men en fornuftig investeringsstrategi. Og det er ikke slik at vi over natten må gjøre hele fondet «fornybart». Begynn gjerne med 25% og trapp opp med 5% i året. 750 milliarder kroner er også penger…
For en ukes tid siden solte regjeringen seg i mediaglansen etter å ha gitt Statkraft 18 milliarder kroner. Det var en gledelig investering, men det kom kanskje ikke så tydelig frem at det egentlig handlet om tilbakebetaling av noen av de titalls milliarder kronene staten har tatt i utbytte fra selskapet gjennom årene. Samtidig får Statoil ufortrødent bygge opp sin egenkapital, som nå er på godt over 200 milliarder. Det er langt mer enn selskapet klarer å finne noen fornuftig anvendelse for på norsk sokkel, og en viktig årsak til at man roter rundt i kanadisk tjæresand og amerikansk skifergass. Løsningen på det er like enkel og kurant for Statoil som for Frontline; en tilbakebetaling til aksjonærene som virkelig monner. Den norske staten er en utmerket kapitalist i det internasjonale markedet, og da kan man like gjerne lære av John Fredriksen hvordan man flytter pengene dit de gjør mest nytte for seg – og vips har man mange titalls milliarder til som kan investeres fornybart.
Pengene har vi altså. Dessuten betydelig kompetanse, både innenfor forskningsmiljøer, allerede etablerte selskaper i fornybar sektor – og ikke minst som et konvertibelt gode etter 40 år med olje og gass.
Spørsmålet er om vi kan finne den nødvendige kombinasjonen av visjoner og vilje.