Bibliotekar Halfdan Wiik tok i 2006 initiativ til Besteforeldrenes klimaaksjon. Han er 64 år, har vært gift med samme greie dama i over førti år, har to barn og to herlige barnebarn: Erling 2 år og Helena 6. Han er født og oppvokst i Lofoten, seinere på industristedet Sunndalsøra. Har bodd på Stord i tretti år og jobber ved Høgskolen Stord/Haugesund. Han var i mange år lokallagsleder for Norges Naturvernforbund, og har også vært fylkesleder i forbundet.
Når gikk det opp for deg at du måtte engasjere deg i klimasaken?
For oss gamle miljøfolk er trusselen om global oppvarming ikke noe nytt, det var godt kjent tilbake på 1970-tallet. Men det skjedde noe med meg da jeg blei bestefar. Min generasjon har fråtsa i femti års forbruksvekst. VI kan ikke bare stikke fra regninga og overlate den til våre barnebarn. Dette dreier seg ikke lenger bare om miljø, men om elementær anstendighet.
Hvorfor ville du være ukens profil for Norsk klimanettverk?
Klimanettverket er en flott nyskapning, synes jeg. Særlig fint er det med alle folka som ikke hører til gjengangerne i miljødebatten. For en gammel traver er det en ære å bli bedt om å være ukas profil!
Hvilke ting gjør du i hverdagen for et bedre klima?
Dette er jo en sak som først og fremst skriker på kollektiv fornuft. Det er veldig begrensa hva den enkelte kan bidra med, selv om det har en moralsk betydning som ikke skal undervurderes. Å unngå fly og heller ta somletoget på mine reiser mellom Bergen og Oslo, er antakelig mitt eget viktigste bidrag (selv om det hadde vært enda bedre om jeg holdt meg heime).
Hva er du mest redd for å miste?
Mine barnebarn, og min egen sjølrespekt – som igjen henger sammen med at jeg evner å prioritere det viktigste: velferden til dem som kommer etter oss.
Hvem er din største klimahelt?
James Hansen, no doubt! En beskjeden mann som har kasta seg inn i den offentlige debatt, i kamp for kunnskapsbasert politikk og ”intergenerational justice”. På www.besteforeldre.framtiden.no ligger utdrag fra “Storms of my Grandchildren”, oversatt av professor emeritus Sigbjørn Grønås i Bergen (han er også en av mine helter).
Hvilken sak brenner du mest for?
At vi greier å løse det altoverskyggende klimaproblemet – uten å glemme at det finnes flere andre alvorlige miljøproblemer, særlig knytta til arealinngrep. Vi må unngå en for antroposentrisk og teknokratisk tilnærming, slik det i dag er en tendens til i en del miljøer.
Du får 10 prosent av oljefondet til disposisjon. Hva bruker du det til?
Kjøper opp aksjene i Statoils tjæresandprosjekt i Canada og sørger for at disse fossilressursene blir liggende i bakken. Her heime ville et moderne, skinnegående transportsystem i hele landet vært en drøm. Dessuten trenger FN et mye større nødhjelpsfond, ikke minst for å møte følgene av global oppvarming. Kan jeg få 20 prosent?
Knus en klimamyte!
En av de mest utbredte myter tror jeg er at vi løser klimaproblemet ved storsatsing på ny fornybar energi. Man ser bort fra dimensjonene i Europas energiforbruk, og at vi har et fritt marked for elkraft. Faren er at norsk eksport av ”grønn strøm” ikke vil erstatte, men komme i tillegg til strømmen fra kull- og oljekraftverk.
Hvordan tror du verden er om ti år?
Jeg avstår fra å tro noe som helst om dette, men sier med den italienske kommunisten Antonio Gramsci, som døde i Mussolinis fengsel: ”Utfordringa i det moderne samfunnet er å leve uten illusjoner og uten å bli desillusjonert (…) Jeg er pessimist i teorien, men optimist i vilje og handling.”
Hva eller hvem utgjør den største trusselen for klimaet i dag?
Uten tvil de mange politikere verden over som har forstått alvoret, men ikke har mot og kraft til å gjøre det som er nødvendig, og heller skjuler seg bak grønnvasking av en politikk prega av business-as-usual.
Har du et spørsmål til Jens Stoltenberg?
Kjære Jens, hvorfor overdriver du og Erik så jævli mht klimaeffekten av regnskogsvern? Dere veit jo at nyere forskning ikke støtter de talla som blir brukt av den norske regjeringa.
Nevn en klimalov du gjerne ville følge?
Jeg underkaster meg med begeistring enhver ny lov som får ned utslippa. Men så må vi ikke glemme at vi allerede har Grunnlovens paragraf 110 b: ”Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.”
Etter møtet i Mexico, hva nå for den voksende klimabevegelsen?
Faren er at apati og handlingslammelse brer om seg. I 2006-2007 lå alt til rette for effektiv politisk handling, kriseforståelsen var utbredt, og folk var klar for endring. Den sjansen blei forspilt. En viktig oppgave for den norske klimabevegelsen må være å gjøre det vi kan for at vi aldri mer ender opp i noe så flaut som klimaforliket fra 2008. Det vi trenger, er ikke ulne kompromisser, men tydeliggjøring av konflikter og en skarpere debatt. Storting og regjering er betrodd ansvaret for å beskytte rettighetene til de unge og ufødte, de forsvarsløse og naturen. Dette må de utfordres på!
Legg igjen en kommentar